Denne fillerya fant jeg på steintrappa utafor ei av stuene på Vegårshei Bygdetun.
Den lå sammenbretta og folk tørka av beina på den før de gikk inn i stua.
Jeg prøvde å finne ut av teknikken. Det var ei enkel lerretsbinding, men jeg hadde ikke sett noe lignende.
Med nål, tommestokk, papir og blyant fikk jeg pirka frem og tegna ned mønsteret.
Hjemme og på biblioteket lette jeg etter mønster, men fant ikke noe som lignet.
Satte så opp ei renning og tredde etter notatene jeg hadde gjort.
Jeg brukte 4 skaft, men bare to trøer.
Rutemønsteret kom frem ved at renninga partivis er tredd tett og mer åpent.
Innslaget veksler mellom tykt og tynt.
To tynne innslag etter hverandre lager rutevirkning.
Innslaget veksler mellom tykt og tynt.
To tynne innslag etter hverandre lager rutevirkning.
Det var mora til Gudrun Grasaasen på Vegårshei som hadde vevd fillerya.
Ettersom jeg hadde redda den fra sikker undergang fikk jeg matta av Gudrun, og har hatt den med på noen vevutstillinger for å vise hvordan ei gammel rye kan inspirere.
Med farger kan en leke og får frem nye uttrykk.
Med tett renning og tynnere garn kan en veve bordløpere.
Med flere farger i renninga er det mange muligheter!
Ettersom jeg hadde redda den fra sikker undergang fikk jeg matta av Gudrun, og har hatt den med på noen vevutstillinger for å vise hvordan ei gammel rye kan inspirere.
Med farger kan en leke og får frem nye uttrykk.
Med tett renning og tynnere garn kan en veve bordløpere.
Med flere farger i renninga er det mange muligheter!
Senere har jeg sett beskrivelser og oppskrifter både på norsk og svensk:
"tett og åpen rips" eller " Gles og tët varprips".
"tett og åpen rips" eller " Gles og tët varprips".
Kort sagt er det en lerretsvev (toskaft) med innslags og renningseffekt.
Imponerende flott!!
SvarSlett