Monicavev - Lauritzvev

 Oppstadveven er første vevtypen vi kjenner til. Den tok liten plass og kunne tas med utendørs. Flatveven er plasskrevende og er vanlig på gårder, i store leiligheter og på vevstuer. 

Etter krigen fikk en kjøpt alle slags fabrikkerte tekstiler, og vevstolen ble kasta ut. De som vevde tepper, åkle og filleryer lot veven stå.

Sigrun Berg er et kjent navn for mange som husker tilbake på lilla skjerf og gjeterjakker/ gammejakker som ble produsert på vevstua på Gamme gård og senere i Damstredet i Oslo.

Inspirert av henne ble veving  populært på 1960-70-tallet.  
Mange ville veve lignende produkt selv, men vevstoler var dyre og de tok stor plass.

Da kom de små tangentvevene i handelen. De ble produsert flere plasser i landet, men jeg har en mistanke om at de første ble produsert i Trysil.
Veven kunne stå på et bord eller et stativ og tok mindre plass enn en flatvev og de var billigere.
Bildet av en monicavev lånt fra boka Bordvev av Mette Thorsen. Her sitter slagbommen fast på understellet og den vippes frem etter hvert innslag.

Lauritzveven ligner, men der er slagbommen festa til ei metallramme og skyves frem etter hvert innslag.

I Sverige og Finland ble det produsert lignende vever med et litt annet design. Slike vever ble brukt på kurs og på skoler. 

Begge vevene har 4 tangenter - hendler som skyver skaftene opp eller ned og funker på samme måte som en trinsevev med 4 skaft uten veksler: - en må vanligvis bruke to tangenter samtidig.