Gamle dagers slit for føda . .

Oldemor som voks opp på ei øy ytterst mot storhavet hadde 4 små barn da mannen drukna under fiske.

Da var Anna 29 år. Mannen hadde kjøpt nytt fiskebruk med lånte penger og Anna måtte betale på lånet i mange år fremover samtidig som hun var eneforsørger med to kyr og noen sauer.

Hun sanka høy, hadde en liten potetåker og måtte spa og tørke torv til brensel ute på de ubebodde øyene. Ferdig tørka torv ble rodd hjem. Mora hennes drukna da en slik båt fullasta med torv gikk rundt.

Anna spant ull fra sauene og strikka sokker og votter. Hun sydde vadmelsklær for en handelsmann og fikk 1 kr pr del. Senere fikk hun tak i ei strikkemaskin og strikka gensere.

Eiendommen besto av store berg hvor barna var med på å snu og samle klippfisk som de tørka for fiskehandlerne.

Slik var livet for mange rundt forrige århundreskifte. Anna var ikke eneste fiskerenka.

To av døtrene reiste inn til byen så snart de var konfirmert og ble tjenestejenter på et overnattingssted som onkelen drev. Der traff de hver sin kjæreste og ble byfolk. En av dem var min mormor. Oldemor kom også til byen og fikk oppleve stor velstand på sine gamle dager. Hun ble nesten 100 år gammel og jeg minnes ei rund kone som satt i en gyngestol og strikka sokker til barn og barnebarn.

Dette er minner som kommer frem når jeg leter i gamle arkiver, bilder og fortellinger fra bygdebøker.

Ellers så har jeg slått sammen en liten vevstol og er i ferd med å sveipe på den røde skjerfrenninga.