Våryr eller litt påvirka . . .

Etter 3 timer foran Pc’n i dagtidlig tok jeg med bikkja på tur – sånn som de gjør mine helter i nord.

Skogbunnen var tørr og fin og trærne bar budskap om at dette var elgens teritorium.

Det var ikke meninga, men plutselig fant jeg meg selv kravlende, pustende å pesende i ei bratt ur opp mot høyeste toppen. Dro meg opp etter greiner og trær og havna til slutt i dyp snø.Det er vel et par hundrede meter høydeforskjell.

Tanken var å komme inn på naboens gamle traktorveg som slynger seg oppover heia. Samme vegen ned var ikke noe alternativ. Klatre opp går greit, men nedover ville det blitt katastrofe.

 Det dukka opp et lite tre med plastmerke på, - og ett til og så kjente jeg igjen grana som står øverst i traktorvegen med ei postkasse på.
 Der ligger det vanligvis ei toppturbok som vi skriver oss inn i, men den kommer ikke på plass før en kan gå tørrskodd hele vegen frem.

Traktorvegen ligger på skyggesida og delvis i skogen. Her er det ikke sola som smelter snøen, men de varme dagene som vi venter på.

Så vassa jeg i snø til knærne  nedover vegen og fikk ei fin oppmuntring vel hjemme.

Snøen hadde trekt seg tilbake og snøklokker og blåveis titta frem.