Det er ikke svart - alt som ser svart ut . . .

Har vevd litt i dag også, men nå er det baketid.
 
Fikk med meg en pakke kjeks fra butikken en gang. 
Da jeg åpna og smakte, var det aldeles nydelige franske smørkjeks.
Har aldri smakt slike før. Minner litt om tyske skiver.

Fant ei oppskrift her om dagen og vil prøve.
Typisk når jula er i anmarsj. Ser noe på TV eller nett og må bare prøve .  . .

Har vevd en rød og en grønn bord, så da er det bare å fortsette til rya er lang nok eller at jeg går tom for en av fargene.

Oppdaga at svart har mange nyanser som spenner fra blått til grått. Jeg hadde sortert ut det jeg mente var svart og lagt det i en haug. Først da det kom i skarpt lys i veven, så jeg at halvparten var mørkt blått.
La like godt inn noen lysere blå striper.

Svartjoleftan og julematte frå Røros

 
Det går mot jol og eg har meire lyst til å veve enn å pynte. Er ferdig med ei dongerymatte og har starta på ei julerye som liknar på ei  eg såg i boka til Anne Grete Sandstad som heiter Filleryer.
Boka tek for seg veving av matter med norske mønstre og vevtradisjoner. Den startar med en historisk del med mange bilete av ryer frå Trøndelagsdistriktet. Det står om klipping av filler, om veving, vask og stell.

Eg fekk lyst til å veve ei jolematte frå Rørosdistriktet.
Dei tok fram mattene rett før jol og lot de ligge ut året. Så vart dei pakka bort til neste jol. Mattene hadde ofte svarte felt med bordar i raudt og grønt. 
Eg skal til med ein grøn bord no.

Så var det joleølet.

Det nystarta FJELLBRYGGERIET i Åmotsdal i Vest-Telemark har satsa mykje og kom no i haust med tre slag øl.
Vi likar mørkt øl og var veldig spente på joleølet som har det klingande namnet:

SVARTJOLEFTAN 

Det er lokalord på kvelden før kvelden.

Det vart prøvesmaka i kveld, og det var nesten svart, hadde god fylde og  mange smakar. Ikkje direkte matøl, men passar truleg godt til kaker og anna søtsaker.

Øl og brød

 
Lørdagskveld og middagen er i havn.
Kraftig gulasjsuppe med mye hvitløk, chili og pepper skal jage en gryende forkjølelse på veg.
 - Satte en "elterfi deig" i går kveld, 
 - bakte den ut i morges og 
 - stekte den 2 timer etter.

Det blir saftig og smakfullt brød nesten helt uten gjær. Denne gangen rørte jeg urt litt mørk sirup i vannet. 
Det er lite jobb med dette brødet, men en må være i huset 12-18 timer etter at deigen er satt.
Jeg vaska i hyller og skap på kjøkkenet mens deigen hevet og stekte.

Til dette drakk vi mørkt øl fra lokalt bryggeri.
LUN fra Fjellbryggeriet i Åmotsdal
Det er et nytt mikrobryggeri som har fått svært god omtale av de som har smakt ølet.
Det skal finnes en type som heter SVARTJOLEFTAN, men det har jeg ikke sett i butikkhyllene.
Veldig spennende med små, lokale bryggeri som har særprega øl. 
Tidligere har vi kjøpt fra Nøgne ø og Ægir, men Fjellbryggeriet ligger på topp.

Så ble det ny bil.

Var i Arendal i år og plukka ut eiendeler fra vraket.
Helt utrolig at gubben kom uskadd ut når en ser hvordan gamlebilen ser ut.
Begge sidene er skrapa opp, vinduer er knust, forstillinga er skeiv og begge forhjulene punktert.

Godt at han ikke hadde madammen med. Passasjersida hadde fått verste trøkket.
Bra at bilen var solid med airbager som tok av for støt og bra at sikkerhetssela var på.

Livet gåt videre og vi kjørte hjem i hver vår bil.
Det ble en litt større og nyere bil av samme type. Lett og bli blendet av dabradio og flere finesser som dukker opp på nye bilmodeller. 

Bilen ble noe dyrere enn vi hadde planlagt, så jeg er glad for at julematen er i hus. 
Da blir det ikke havregraut hver dag.

 


På hjemvegen nådde vi frem til et møte som ble avslutta med julebord.
Nå sitter vi mette og fornøyde og venter på at helga skal starte.
Det blir havregraut til middag i dag . . . .

Her er nybilen før den la ut på isete veger til sitt nye hjem i Telemark.

På tur til Aconcagua mens jeg vever filleryer

Er i gang med ei ny fillerye med dongeryinnslag og noen rødlige striper.

Skrivebokpermen er måle ark slik at jeg holder samme bredde på alle bordene.
Har brukt målebånd tidligere, men det ligger oftest i gulvet når jeg har bruk for det.

Starta dagen med litt husvask og kom meg en tur ut i sola med bikkja før det ble et par timer på vevstua.

Tenker på eldstedattera som er på veg opp til Aconcagua, høyeste toppen i hele Amerika på neste 7000m oh. 
Hun reiste til Argentina i slutten av november og har flybillett hjem lille julaften.
Fikk denne hilsenen i helga:

"Naa sitter vi i Base Camp paa 4300 meter over havet og ser opp paa neste leir oppe i fjellsiden. Vaeret har vaert daarlig i det siste, saa bare en gruppe har kommet opp paa toppen saa langt i aar. Det ser ut som om vi kan faa det til hvis vi er heldige. Vi starter oppover om et par-tre dager. Hele gjengen er i god form saa langt saa vi er optimistiske. 

Skal proeve aa sende ny melding naar vi er nede igjen."

Hun har vært på Elbrus før og på et høyt fjell i Indonesia så hun har erfaring med seige turer. Men dette er nok større vågestykke enn hun har tort å fortelle mora si. De er 6 i følget og en har erfaring fra flere turer dit tidligere.

Jeg krysser fingre og håper at de ikke kommer ut for ulykker og at de erfornuftige nok til å snu i tide.

Ripsruter - to trøer og to renningsfarger

Første gang jeg så denne måten å lage rutematter på, ble jeg nyskjerrig da det bare var to trøer og matta hadde ulik effekt på rette og vrange.
Den er rent med anna hver lys og mørk tråd, og innslaget er annahver tråd og filleremse.

Stripevirkning i renninga kommer av at to tråder av samme farge er tredd ved siden av hverandre.

 
Innslaget får rutemønster når to filleinnslag kommer etter hverandre.

På vrangsida blir hovedinntrykket lyst på midtstykket. 

Enkel måte å lage rutemønster på.

Før helga dumpa det såpass mange julehilsener i postkassa at jeg måtte se på kalenderen. 
Fant ut at det var lenge til jul enda. Likevel endte det med at jeg ble sittende foran pc'n og forfatte noen julebrev jeg også. 

Jeg skriver til hver enkelt, men starten og avslutninga blir lik i de fleste.
Mange år siden jeg slutta med håndskrevne brev. Må spare skrivehanda til strikkepinner og heklekrok . . . 

Deilg følelse å se en de ferdig frankerte julebrevene ligge klar for den røde postkassa.

Første trugertur i sporsnø

Nysnø i dag som lå fristende sporfri før Tina og jeg tok beina fatt og laga nyspor i snøen etter at skyene hadde forlatt himmelen.
Border Collien Tina satte avgårde i full glede over å komme på tur. Det er ikke sauer på gården lenger, så hun har ikke slike oppgaver som hun er opplært til.




Ingen andre hadde satt spor så vi gikk i jomfruelig terreng.
Revetispa som holder til i skogen her fikk 3 unger i vår. Er litt spent på om vi finner spor etter ungene nå eller om de har funnet seg nytt revir.
 



 

Trugene fikk sin deby i dag. 
Har gleda meg lenge til å ta frem yndlingsfottøyet mitt.
Med de moderne trugene kan en gå lange turer - mellom trær, oppover og nedover bakker uten problem.
De sitter godt på beina og de er såpass smale at en ikke trenger å gå særlig breibeint - slik som med de gammmeldagse trugene.

De er mye trygger i utforbakker enn ski . . . for godt voksne damer!

Flaxlodd etter uhell

 
Fikk telefon fra gubben i gå kveld. 
Han hadde vært i begravelse på Sørlandet og på vegen heim hadde bilen snurra rundt. Han krøp fortumla ut av et bilvrak som sto midt i vegen.
Airbaggene hadde løst seg ut og han var helt uskadd. Bilen hadd trolig truffet en stein i vegen ,brast inn i en fjellvegg,  kasta tilbake i vegbanen og sto i feil kjøreretning.

Folk kom til og de fikk ringt etter traktor som skulle fjerne bilen fra kjørebanen, til bergingsfirma, til politiet med beskjed om at ingen andre var innvolvert og til madammen som satt hjemme og venta.
Han var heldig og fikk kjøre med noen nesten helt hjem. Der sto madammen og bikkja og venta - litt småskjelven med tanken på hvor galt det kunne ha gått.
 
Dagen etter - det vil si i dag - dumpa et brev med flakslodd ned i postkassa. Det var fra Agderposten. Han hadde svart på en bildequiz og ble trekt ut som vinner. 

Det ble ikke gevinst, men likevel drømmer vi om ny bil. Den gamle ble trolig vrak.

En blir litt tenksom etter en slik oplevelse.
Alle løse ting SKAL i bagasjerommet.
De kan komme som prosjektiler i en slik situasjon - og gjøre stor skade.

Telemarkskanalen på ett minutt !

Vest-Telemark museum  har planer om å lage en Telemarkskanal i miniformat ved anlegget i Eidsborg. 
Det vil bli en barnevennlig og nesten tro kopi av vassdraget fra Skien gjennom slusene opp gjennom Telemark til Dalen der de viktige brynesteinene kom ifra.
Et firma har laga en video som viser hvordan miniformatet vil se ut:Telemarkskanalen


De som jobber ved museet er oppfinnsomme og ikke redde for å satse.
For noen få år siden flytta de et av de gamle husene på bygdetunet og satte opp et nytt og spennende museumsbygg.

Eidsborg stavkyrkje er for mange hovedattraksjonen. Den ligger like ved vegen mellom Høydalsmo og Dalen.
Mange stopper her og får en fin opplevelse av et levende museum med dyr og mange gamle bygninger. 
Om et par år kan det bli enda en attraksjon å få med seg.

Merkelig potteplante og ikatvevd linløper

Jeg fikk en plante med små kvite blomster for noen år siden.
Et par år har den stått i vinduskarmen uten å vise tegn til nye blomster.
I sommer trodde jeg det kom knopper, men det var starten på noen rare kvite "armer" som var grønne i enden. Nå ser de plastaktige ut og ligner ikke på luftrøtter.
Det er en orkide som heter Ludisia Jasper Velvet.





Advent betyr rydde og vaskedager.
I en skuff dukka det opp en knøtt liten skyttel på nål.
Tror jeg har kjøpt den eller fått den som en vervepremie fra Vävmagasinet en gang for mange år siden.
Artig å finne igjen sånne små klenodier.

Nåla ligger på en løper vevd på ei renning av ikatfarga lingarn. 







Løperen kjøpte jeg på Rennebumartnan for noen år siden. Veveren hadde vevstue på Røst og hadde mange imponerende vevnader med ikatfarga renninger.
Farger og mønster minner om nordlys.

 Innslaget er svart og omtrent samme tykkelse som renninga som er dobbelspolt og tredd i kypert.

Det hadde vært innmari spennende å farge ei slik renning.

Advent i sikte

 
Det er tid for julegrantenning og forberedelser til advent som vi går inn i i morgen.
Adventstjerner er hengt opp i et par vinduer og kulebusken foranhuset har fått nytt lysflor.
Et lysnett med uendelig mange små lyspærer kom på plass i dag og ble prøvekjørt.
Julesnøen kom i går og jeg fikk lyst til å pusse sølv og gnikke kobber og messing.

Får litt angst når jeg treffer "gamle damer" (litt eldre enn meg) som sier at det er godt å være ferdig med storrengjøring, smultringkoking og lefsebaking.
Nå skal de bare kose seg frem til jul .  . .

Her i huset er det litt annerledes.
Jeg tenker på advent som tida da jeg skal stelle til jul. 
Vaske litt i krokene, bake litt og det viktigste: skrive julebrev.

Søndagens julemarked er over.

 Julemarked er over for denne gang.
Fillryer, løpere og  honningglass har skifta eier og jeg kom hjem med krumkaker og smultringer.

Det har vært mye fokusert på biedød og at matproduksjonen i verden er avhengige   av de små pollinerende krypene.
Det gjør at mange har fått øynene opp for bier og honning. Interessen for birøkt er blitt større, og  bybirøkt  er blitt et nytt ord. 
Det settes ut bikuber på tak, i parker og på utearealer i nærheten av trær, busker og blomster.

Vi som selger honning får spørsmål og litt ekstra oppmerksomhet.


Det er mest barn og damer på slike julemesser. Mannfolk er ofte med som sjåfører og bærere.
De samler seg gjerne ved eget bord og får tida til å gå med mannfolkprat om fotball og traktorer.

To blå matter er klare for årets julemarked

De ble ferdige de to blå mattene også.
 Bilen pakket med honning og filleryer.
Mange synes honning er greie julegaver og det går vanligvis greitt med salget.
Den lyseste rya har innslag av dongerystoff. De får så fine nyanser etter slitasjen og fargene på buksene. 




Været er strålende og jeg gleder meg til å treffe gamle kjente og smake på Randis nykokte smultringer.
Hun koker smultringer like før hun reiser og det blir en himmelsk juleduft i lokalet når hun åpner kakeboksene.

Det er stor avsetning på julebakst. Flere og flere finner ut at en spiser så lite og det er like godt å støtte opp om ildsjelene som baker store porsjoner og deler med oss andre.

To røde filleryer i sola

 To ferske ryer får lufta seg.
Det går hardt utover fingrene å knytte frynsekanten, men det er nydelig når jobben er gjort.
Er veldig fornøyd med den svarte renninga, og synes ryene ser bra ut.
Den korte er 2,2 m lang og den andre er 1 m lengre.
Skal bli artig å se om noen reiser på julemessa i morgen, eller om de blir liggende til sommermarkedet.

Ser ut som om jeg har filler nok til enda ei rød rye, så da er det bare å knytte frem til uka.

I dag er det grautfest i bygda og neste helg er det julegrantenning.
Bra at vi kan møtes ved slike anledninger. Etter at nærbutikken ble lagt ned er det ikke så ofte at en prater med naboene.
Det blir en hilsen når vi møtes i bil på vegen.

Første julerye har fått frynser

Alltid spennende å se ei fillerye ferdig på gulvet.
Må sjekke om mønsterbordene er like og om fafgene stemmer.
Først hadde jeg en sjekk på bordet med saks, nål og tråd.
Ender som stakk ut ble klipt av. 
Det var noen hoppetråder som ble sydd ned og gjort ganske usynlige.
Da er matta ferdig og skal bli med på julemarked på søndag.
Det har vært spørsmål etter røde ryer og da valgte jeg svart renning. denne gangen.
Fornøyd med det!

Det er på dagen 50 år siden John F Kennedy ble skutt.
Jeg husker akkurat hvor jeg var. Det var litt seint på kvelden og jeg var på Gerhard Schøning skole i Trondhjem.Det var filmkveld med dans etterpå.
Dansen ble avbrutt , lysene satt på og det ble opplyst at presidenten i USA var skutt på åpen gate.
Dansekvelden ble avlyst. Vi tusla hjem og jeg var i grunnen mer lei meg for at jeg ikke fikk danse lenger med DEN kjekke gutten jeg hadde gått og sett på så lenge .  . 
Sånn var det med den saken.

Metervis med filleryer og melon i salat

 Her er det mye rødt og blått. 
Klipte ned de fire ryene jeg har vevd i høst og ser for meg et par dager med såre fingre og spennende avsløringer når ryene kommer på gulvet.

Frynsekytting er slitsomt og ganske kjedelig, men så kommer premien når en får se rya ferdig.
Det er like spennende hver gang og like tilfredsstillende når den er fri for graverende feil og farger og mønster ble som planlagt.

Da jeg plukka en svær melon fra grønnsakdisken i går, fikk jeg spørsmål om vi spiste SÅ mye melon på vinteren . . 

Etter at jeg oppdaga at det fantes mer enn vannmelon, er det sjelden jeg lager salat uten melon. 
Piel de sapo-melonen holder seg lenge, er passe søt og frisk og passer til de fleste middagsretter.
Og så er den nydelig å finne når en sniker i kjøleskapet etter noe godt . . .

Årets julerye er rød med grønne striper

Dette er tredje rya på denne svarte renninga.
Planen er å veve enda ei rød rye før jeg klipper ned i neste uke.
Det er ganske vanlig at når jeg starter på ei rye, så ligger den neste klar på planleggingsstadiet.
Den skal ikke ha regelmessige border, men noen striper med grønt spredd utover.
Flere av mattene skal være med på julemesse siste søndagen i november - hvis jeg blir så ferdig at jeg får klippet ned og knyttet frynser  . . .

Ryer i dongeri til julemessa

 Det har vært spørsmål etter matter i dongreistoff og jeg er i gang i vevstolen med en stor haug parterte bukser.

 Linning, glidelås mm fjernes med saks og lommer med skarp kniv når jeg sitter ute om sommeren.

På vevstua kommer skjærehjulet frem, og jeg kutter sidesømmene fra vranga.

Så legges hver side dobbelt og får en ny omgang med skjærehjul og linjal på egna underlag.
Underlaget er slitt, men godt nok til slikt bruk.
Jeg var heldig og arva slikt utsyr fra ei som drev med lappeteknikk. Skjærehjulet er ganske stort og  kniven er skifta flere ganger. 



Denne matta som er i veven nå, har fått en lttt fargerik bord med jevne mellomrom.



 

Vinteren viser stadig at den er i anmarsj og da blir det vel bruk for luer igjen .  .  

Restegarnsluer etter fjorårets hoppsjefmodell er artige å strikke, og svært raske å strikke.

To spesielle bøker.

Jeg leste Ketil Bjørnstad sin bok: "De udødelige " for et år siden, og fikk den ikke ut av hodet. Nå fant jeg den i bibliotekhylla igjen og leste den på nytt.
Det er ei bok til ettertanke. Den er så godt skrevet at en blir revet med og den er vanskelig å legge fra seg. 
Boka handler om omsorg. Omsorg for gamle foreldre og svigerforeldre, for døtre som ikke vil bli voksne, for kona som ser sliten ut. 
Han er fastlege og ser andres bekymringer og hvordan de løser sine problemer ved bl a å be om sovemedisin til slitsomme småbarn.

Boka om Jan Henry T Olsen som fikk diagnosen Alzheimer 51 år gammel er særlig aktuell nå når demens var tema for årets TV-innsamling.
Tidligere fiskeriminister og kona skrev denne boka sammen etter at de hadde gitt sykdommen et ansikt på TV, i aviser og på utallige møter i inn- og utland.
De gir et åpenhjertig innblikk i den vanskelige situasjonen det er å leve med demens. Vanskelig og slitsomt for pårørende og håpløst for den som er ramma.

 










Et par farvelbilder av skjerf og votter før mesteparten gikk i Fretex-konteieren.
Det er litt trist at de reiser. Mange er minner fra alonger og samsrtikk med andre. 

To par votter går til albuen fordi jeg har et ullcape og ei korterma vinterkåpe av virkelig gammel modell. Den siste er nesten forsid, og  god å finne de få gangene i livet jeg skal ut av huset på vinteren i sid kjole .  .

Alzheimer som 51-åring

Alle mine luer

 
Hvert år når minusgradene prøver seg, så dukker jeg ned i ullkista for å se etter vintertøy.

Det flommer over av luer, votter, halser, skjerf og sjal.
Hver vinter kommer det til noen nye og jeg bruker bare noen få. 
Posen til Fretex blir aldri særlig full fordi jeg bare MÅ ta vare på strikkeriene i tilfelle .  .   hva da?

I dag var jeg i det strenge hjørne og skulle kvitte meg med noe av lageret.

Tok bilder først, så gikk mer enn halvparten i poser som nå ligger i conteiner og håper på bedre dager . .






Men produksjonen går videre.
Armstrikk er spennende og mye raskere enn å veve filleryer . . . 
Dukka ned i garnlageret og fant grønn plateloupi fra 1970-tallet og flerfarga mohair.Det ble ei fin blanding - behagelig å ha rundt halsen.

Armstrikk etter Lindametoden, og norsk strikkerekord

Så på Linda Åsan da hun viste armstikk på Nasjonal Strikekveld på fredagsTV.
Det så så spennende ut at jeg måtte prøve.
Her er nok garntypen viktig. Det bør være tykt, fluffy garn.
Jeg strikka en hals og det tok vel ikke mer en 15-20 minutter. Jeg har prøvd med tykk Leshoto mohair og et tykt ullgarn sammen.
Linda tipser om dobbel Polaris om en skal bruke norskt garn, elles finnes det nok utenlandske garntyper som er spesielt beregna på denne strikkemetoden. 

Linda hadde på seg en lekker lilla vest som var stilig.

Ble sittende oppe til kl fem i natt for å se om en gjeng damer greidde å slå en strikkerekord, men da de ikke greidde verdensrekorden stupte jeg i seng.

Rolf Gravdal klipte sauen Guri på ca 5 minutter med gammeldags sauesaks. 
6 damer med rokk og pinner spant den ukarda ulla og strikka etter bestemt antall masker så raskt de kunne.


Garenet de strikker av er utrolig blankt, og de skryter av at det er godt å strikke av. De er alle garve spinnere som spinner av ukarda garn!

Fikk med meg at dette egentlig starta i Storbritannina i 1911 med et veddemål da en gjeng klipte en sau, strikka en jakke på 13 timer, spiste sauen og drakk dugelig med øl.

I 1992 tok de opp ideen i Skottland. De starta veddemål og pengene gikk til kreftforskning.
Senere ble det tradisjon i flere deler av verden. I Australia var det 9 lag i 1995, og flere har prøvd seg senere.
Verdensrekorden "våre damer"  prøvde å slå ble satt i Ausralia i 2004 av et lag fra Shetland.
Den var på 4 timer, 51 min.

Det var stor jubel med sjampanje og marsipankake da 

 norsk rekord på  

8.35.23 

ble satt.

  Kaka hadde bilde av Guri som starta hele showet sammen med saueklipperen Rolf Gravdal som står sammen med Birk.

Islandske Birk var en av de som overvåket seansen for å se at den gikk riktig for seg.
Han fikk prøve genseren  og  godkjendte rekordforsøket.

(Har sjekka det: sjampanje er lov å skrive på norsk)

Beret – tam - alpeluer - baskerlue

Kjært barn har mange navn. 
Dette er en luetype som har vært brukt i flere hundre år i mange europeiske land.

Et strikkeforum inviterte til samstrik, og vi laga egne mønster som blir presentert etterhvert som vi blir ferdige.

Jeg hadde som mål å bli ferdig før strikkekveld og natt starta, og det gikk akkurat. 

Lua mi består av sauer og atter sauer.

Det skal være svarte sauer i pullen, og ikke halloweenspøkelser som det kan ligne på. .
Kanten rundt er kvite sauer på grønn eng og med blå himmel med skyer.


Nasjonal strikkekveld gikk over i strikkenatt med saueklipping, spinning og strikking av genser. Vanskelig å legge seg før en vet om vestlenningene greier å slå verdensrekorden. 
Jeg så Linda som laga armsrtikka skjerf av et tykt mykt garn. Det så deilig ut og jeg ble frista til å prøve på nytt. Tidligere har jeg brukt flerlagt garn og det ble ikke særlig brukbart.



Jeg ble ferdig med alpelua - tamen- bereten - baskerlua. Har blokka den ut over en tallerken og festa tråder.

Nå kan vinteren komme!