lørdag 27. september 2014

På'n igjen

Fikk vevd ferdig den svarte renninga og så er det på'n igjen med frynseknytting.
Jeg bruker perleknuter, men ser at de svenske veverne ofte lager kant i hver ende av ryene.
Her til lands tror jeg frynser er tradisjon, men synes det er penest med en kant der en slår inn med tynne filler og garn er pent på brede ryer.



Jeg er ikke ferdig med honningen enda, men ser at det minker med honningkasser og det øker med fulle 20 liters spann med honning.
 

Da vi hadde høsta all lynghonningen var dette rommet stapp fullt av kasser. Nå ser jeg at det går mot slutten og da kan jeg starte for fullt på vevstua.
Det er ca 5 dagers arbeid igjen her på slyngerommet.
 


Her er to ganske vanlig honningtavler.
Tavla til høyre er full av honning og biene har dekt de fulle cellene med et tynt lag foks.
Tavla til venstre ser også ut til å være full av honning, men der har ikke biene rukket å forsegle med voks før jeg tok tavla ut av kubene. 

 Nå står alle bikubene med et forkar som er fyllt med tykk sukkerlake. Det er godt nok vinterfor for biene. 

På seinsommeren trekker biene på røsslyng der de kan finne det. Vi kjører kubene til en plass der det er store lyngheier. Da samler biene honning fra lyngblomsten.
Denne honningen er litt seigere enn sommerhonningen og den har en kraftigere smak.

For å få denne honningen ut av tavlene bruker vi en honningløsner.
Tavlene settes oppi denne og nålene i de to veggene presses inn i tavla og løsner honningen før vi sette tavlene inn i sentrifugen.




fredag 26. september 2014

Frø og frukt






 Frøene fra blomsterbønnen er aldeles nydelige og kan godt brukes som pynt. Jeg har enorme menger og samler de i ei skål som står på benken ei stund. Så går noen ned i kjelleren til neste års produksjon.
Noen gies bort og noen samles i poser og selges på vårmarked.

Det er viktig at blomsterbønna ikke såes eller plantes ut for tidlig. Den vil ha varm jord.
Da vokser den raskt med friske grønne blader og røde blomster.
I år satte jeg frø på hver side av inngangspartiet og de voks raskt oppover og mot hverandre.

Når belgene er små er de fine å spise rå. Når de er større plukker jeg ut bønnene som er inni og spiser de.


Epler og plommer drysser av trærne og det kokes syltetøy og bakes kaker.



Viktoriaplommene blir helt modne i år og det er mange av dem!


onsdag 24. september 2014

Dongery på svart renning

Så ble det den svarte renninga som fikk min oppmerksomhet. Jeg har vevd omtrent 1 meter og ser at slutten er nær. 
Håper at rya blir minst 2 meter lang før renninga er slutt.

Tenker jeg setter opp renning med ubleika 12/6 her og vever noe lyse ryer.
Er lei av å veve med dongery . .

tirsdag 23. september 2014

Fortsettelen mangler . . ..


Her har jeg prøvd å få frem samme effekt som i bok til Ingebjørg Vågen.
Renninga er vekselvis tykk og tynn, slik at en skal få frem bølgevirkning.
Da jeg starta på denne tok jeg det tykkeste garnet jeg hadde, for å prøve meg frem. Renninga skal jo ikke vises.
Ser ut som at jeg må ha litt tynnere renning på midten, så her må jeg gjøre en jobb.

Har en vevstol til med noe som ikke ble som forventa, så den har stått nesten et år i et rom der jeg sjelden ser innom. Det skulle bli et sjal/skjerf i tynn bomull, men renninge er så tett og veven så kort at det er håpløst og få brukbart skille. Jeg har egentlig gitt opp og bør finne noe annet å bruke renninga til.




mandag 22. september 2014

Innom vevstua en tur.



Sola skinner ute og slyngerommet bugner av honningtavler som venter på å bli fri honningen.
Jeg har mest lyst til å la honning være honning og sneik meg inn på vevstua en tur.
Det står renning på fire vever, og jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

Halvdreielsmønsteret sneglespor krever at jeg setter meg inn i mønsteret og egner seg ikke til drop-innveving. Det får vente til lange regndager.



Den lyse  fillerye renninga er grei å fortsette på. Det er ikke noe systematisk mønster og det er ikke stort mer enn en meter igjen å veve.


Den svarte ryerenninga er klar til oppstart og det ble til at jeg begynte å skjære dongeryfiller mens jeg hørte siste del av lydboka "Faller fritt som i en drøm".

Det er Nils Nordberg som leser - en av mine favoritt opplesere.
Har prøvd å lese GW sine bøker, men de blir for langtekkelige. Når Nordberg leser, blir det interessant .  .
Dongery er tungt å klippe.
Jeg legger den dobbelt og skjærer og det går grit og er en letvind måte å få strimler til veven.

søndag 21. september 2014

Røde bær

Det ble en høsttur i dag også, men fotoapparatet ga beskjed om at nytt batteri måtte på plass, så det ble ikke mange bilder fra turen.
Det har vært en sommer og en høst jeg vil huske lenge. 
 Været har vært strålende og vi har til tider lengta etter regn.

Kaprifolen som slynger seg på steinmuren under rogna, fikk saftige røde bær - sikkert giftige. Men de er fine å se på.
Rogna står også full av bær, så da blir det vel lite snø .  .


så kom det et bilde feil veg igjen og jeg greier ikke å rette det opp.

lørdag 20. september 2014

Dovrefjell med moskus


Kusine Åse inviterte til hyttetur på Hjerkinn. Hun hadde revet gamlehytta og satt opp  moderne hytte med varme i gulvet og beboelig på ei flate.
På hemsen var det soverom og stort oppholdsrom med plass til flere overnattingsgjester.

Hjerkinn var min barndoms påskeferieplass. Hver gang vi kjører forbi på sommers tid, må vi stoppe på stasjonsområdet, skreve over jernbanesporene og finne hytta som tante og onkel hadde der.

Når en er på Hjerkinn er det Snøhetta som står i fokus.
En ser det spesielle fjellet som ble regna som Norges høyeste helt til de oppdaga Galdhøpiggen og Glittertind i 1850-årene.



Samme hvor en går så er Snøhetta og Svånåtindene i sikte.


Dessverre har området vært brukt av militæret i mange år til skytefelt.

Det betyr at det har vært ferdselsrestriksjoner, og det er vakthold på ukedagene utover høsten fordi det er rydding av blindgjengere.

I helga var det fritt fram bare en bruker fornuft og holder seg til veger og stier.

Det går buss i skytteltrafikk inn til Snøheim turisthytte som ligger ved foten av Snøhetta. Det er Turistforeninga som ha fått tilbake overnattingsplassen her. 
Ei stor hytte som var mål for barndommens skiturer.
Nå kan man gå fra Snøheim til Snøhetta og ta buss tilbake til hjerkinn.

Norsk Villreinsenter fikk i 2011 laget et utsiktspunkt der arkitektfirmaet "Snøhetta" har satt opp et fantastisk bygg med panoramautsikt mot ei setergrend der vi så beitende moskus.

Utvendig fra der en kommer opp stien fra Hjerkinn og innvendig er det treverk som er rene kunstverket. Inni er det glassvindu ut mot Snøhetta og Svånåtindene, og det er en peis der en kan fyre opp og få varma opp rommet.
 Det er integrert sittebenker med plass til mange av de som tar en stopp på Hjerkinn og valtarter opp til denne plassen. Vegen er tilrettelagt for barnevogn og rullestol.






Vi så moskusene ved Rolstadsetera et stykke ned i dalen der det er seterdrift med kyr hele sommeren.

Jeg hadde glemt fotoapparatet, og noen av bildene på sida her er lånt fra andre.





 Dette bildet er i alle fall bedre enn de som jeg tok av Snøhetta.










En av de strålende dagen jeg var på Hjerkinn gikk jeg bilbegen opp til Geitberget og klatra ned på baksida der det var ganske bratt. 
Litt skummelt når jeg var alene, men det gikk bra.
Jeg fikk noen fine bilder av nyhytta og stasjonsområdet.